Hormonhelvete

Hvordan man burde reagere og hvordan man reagerer i en begravelse er to forskjellige ting. Enkelte mennesker er flinke til å vise følelser og takle sorg, mens andre liker bedre å takle sorgen alene og ikke få særlig medlidenhet. Jeg føler meg kvalt der jeg må sitte inni et kapell fylt med bilder, blomsterkranser og medlidenhet i underkant eller overkant av en time. Fortvilelsen og klumpen i halsen sprer seg som ild i tørt gress, og det eneste man kan gjøre mens flammene stiger er å se på. Etter denne timen er ferdig, venter det tjue mennesker på utsiden som skal gi medlidene klemmer og blikk, de tror kanskje det hjelper, selv om det egentlig gir motsatt virkning.

Men hva er egentlig den riktige måten å takle sorg på, finnes det egentlig en fasit?

Jeg er stolt av meg selv i dette øyeblikk. Jeg har gjort noe jeg har samlet mot til så lenge jeg kan huske, jeg har startet min egen lille blogg plattform. Selvom få, ja kanskje ingen kommer til å lese denne bloggen, så kan jeg dele mine tanker og håpløse hverdager med meg selv og Internett. Det er en vanlig jente med interesser som sminke,hår,festing og venner som skriver. Men hovedfokuset på denne bloggen, blir å vise hvordan hverdagen min er bak denne «fasaden» hvordan virkeligheten egentlig er. Jeg kommer til å ta opp tøffe temaer, men forhåpentligvis kan disse emnene hjelpe andre mennesker der ute til en bredere forståelse og forhåpentligvis et bedre liv.

Legg gjerne igjen en kommentar om du har et emne som fortjener litt oppmerksomhet

-Ts <3