Et siste farvel
Hvordan man burde reagere og hvordan man reagerer i en begravelse er to forskjellige ting. Enkelte mennesker er flinke til å vise følelser og takle sorg, mens andre liker bedre å takle sorgen alene og ikke få særlig medlidenhet. Jeg føler meg kvalt der jeg må sitte inni et kapell fylt med bilder, blomsterkranser og medlidenhet i underkant eller overkant av en time. Fortvilelsen og klumpen i halsen sprer seg som ild i tørt gress, og det eneste man kan gjøre mens flammene stiger er å se på. Etter denne timen er ferdig, venter det tjue mennesker på utsiden som skal gi medlidene klemmer og blikk, de tror kanskje det hjelper, selv om det egentlig gir motsatt virkning.
Men hva er egentlig den riktige måten å takle sorg på, finnes det egentlig en fasit?
